Selvmord

Forebygging av selvmord er et samfunnsanliggende. Årsaken til at en person forsøker å ta sitt eget liv er ofte sammensatt. Mange opplever en kombinasjon av at flere forhold på samme tid har ført til en opplevelse av håpløshet og en følelse av ikke å mestre livet. Selvmordsforsøk defineres som handlinger med hensikt å skade seg selv med et ønske om å dø.

Innhold

Hva vet vi? 

De siste fem årene har mellom 595 og 674 personer årlig tatt sitt eget liv i Norge. I 2020 var det 639 som tok sitt eget liv. To av tre av de som tar sitt eget liv er menn viser tall fra Dødårsaksregisteret.

I Norge finnes ingen systematisk registrering av selvmordsforsøk. Det er antagelig om lag 4000-6000 personer som behandles i helsevesenet for selvmordsforsøk årlig. Anslagene på forekomst viser at flere kvinner enn menn oppgir å ha gjennomført selvmordsforsøk, og at forekomsten er høyest blant unge kvinner i overgangen mellom sen ungdom og tidlig voksen alder (1). 

Selvmord har betydelige konsekvenser for familie og andre nære personer og for samfunnet forøvrig. Om man regner 10 etterlatte per selvmord så vil 5000-6000 nye etterlatte bli berørt i Norge hvert år. En rekke studier finner høyere forekomst av posttraumatiske stressreaksjoner, forlenget sorg, depresjon, angst og selvmordstanker og/eller -forsøk hos etterlatte etter selvmord (2).

Regjeringen la i 2020 fram Handlingsplan for forebygging av selvmord 2020-2025 - Ingen å miste (pdf). Planen legger til grunn en nullvisjon for selvmord. Visjonen skal bidra til at tjenester og sektorer i større grad setter av ressurser til å forbedre sitt selvmordsforebyggende arbeid. Forebyggende arbeid må skje på mange arenaer samtidig. 

Hva kan gjøres for å redusere skade?

Effektive tiltak rettet mot rusmiddelbruk, depresjon, vold, overgrep, sosial isolasjon, samt tiltak for å bedre kunnskapen om psykisk helse generelt, vil kunne virke selvmordsforebyggende. God behandling av grunnlidelsen innen psykisk helse er viktig for å forebygge selvmordsforsøk.

Personer som har hatt et selvmordsforsøk har en forhøyet risiko for å ta livet av seg eller gjøre et nytt forsøk i ukene og månedene etter forsøket.

Selvmordsforebygging forekommer både på individ og samfunnsnivå. Det er derfor behov for flere tiltak:

Forebygging på individnivå for Helsevesenet

  • Identifisering, risikovurdering og behandling
  • Oppfølging over tid

Forebygging på individnivå for pårørende

  • Ta risikotegn på alvor
  • Våg å bry deg
  • Søk profesjonell hjelp

Forebygging på samfunnsnivå

  • Nasjonale planer og retningslinjer
  • Utdanning i førstehjelp ved selvmordsfare
  • Forebyggende intervensjoner i skolen
  • Ansvarlig medieomtale
  • Begrensning av tilgang til selvmordsmetoder
  • Gjennom frivillige organisasjoner

For å identifisere selvmordsrisiko på et tidlig tidspunkt, må tjenestene i kommunen, inkludert fastlegen, være i stand til å kjenne igjen, behandle og eventuelt henvise brukeren til spesialisthelsetjenesten. Dette er i tråd med nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (pdf).

Spesialisthelsetjenesten har en veiledningsplikt overfor kommunale tjenester (lov om spesialisthelsetjenesten § 6-3) og er en naturlig drøftings- og samarbeidspartner, for eksempel kan ambulant akutt-team ved distriktspsykiatrisk senter (DPS) kontaktes. Kommunens helse- og omsorgstjenester har også en veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenesten (lov om kommunale helse- og omsorgstjenester §5-11).

Samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjenesten er sentralt 

En del av de som er i selvmordsrisiko har problematikk som kan behandles i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, mens andre kan trenge behandling fra spesialisthelsetjenesten. Behandlingen må alltid være forsvarlig, og avklaringer av ansvar og oppgaver må ta hensyn til dette kravet. Hvilke tjenester som involveres i den videre oppfølgingen må vurderes individuelt, basert på den enkeltes behov.

Dette bør drøftes i samarbeid med kontaktperson i kommunen. Fokus vil ofte være på flere områder parallelt, som:

  • involvering av lokalt tjenesteapparat, som fastlege, psykisk helse- og rustjeneste, bedriftshelsetjeneste, svangerskap, helsestasjon og skolehelsetjenesten, familievernkontor, barnevernstjenesten eller andre basert på den enkeltes behov.
  • behandling for eventuell psykisk lidelse.
  • støtte opp under deltakelse i arbeid og skole, samt i lokalsamfunnet gjennom frivillige organisasjoner, livssynssamfunn eller sport og idrett.

Det å tilrettelegge for nødvendig pasientsikkerhet krever at tjenester har gode rutiner for samarbeid og at det er et samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjenesten. 

Samhandling med pårørende 

Involvering av pårørende i behandling og oppfølging av personer i selvmordsrisiko er viktig både av hensyn til pårørende og personens egen situasjon. Nærmeste pårørende, øvrig familie og venner kan ha en viktig rolle i å støtte og motivere den som er i krise til å motta profesjonell hjelp. Undersøkelser viser at pårørendeinvolvering både reduserer faren for tilbakefall og fører til færre symptomer hos pasienten. Det kan bidra til økt opplevelse av mestring og tilfredshet hos både bruker og pårørende (3).

Kunnskap 

Det ligger til en leders oppgaver å sikre at de ansatte har kompetanse til å kunne være trygge i situasjonen slik at de kan gi nødvendig hjelp. Virksomhetene har et overordnet ansvar for at de ansatte har nødvendig kompetanse i kartlegging og identifisering av selvmordsrisiko. Den enkelte arbeidstaker har også et selvstendig ansvar for egen kunnskap og kompetanse, herunder for å gjøre seg kjent med nødvendige prosedyrer, rutiner og planer i virksomheten.

Holdninger

Enkelte personer som har forsøkt å ta sitt eget liv kjenner på en skamfølelse. Det å oppleve sinne, avmakt og/eller fordømmelse hos de som skal hjelpe vil kunne bidra til å øke følelsen av maktesløshet. 
Det å arbeide med forebygging og oppfølging av personer som er i selvmordsrisiko kan medfører å stå i krevende relasjoner over tid.

Helsepersonell kan gjennom å være bevisst sine holdninger i møte med personen, bidra til å etablere en god behandlingsallianse. Holdningsskapende arbeid i tjenesten krever gode rutiner for oppfølging og ivaretakelse av de ansatte. Det er viktig at lederen som en del av arbeidet med å tilrettelegge og utvikle tjenesten har fokus på dette.

Rutiner som sikrer veiledning, oppfølging og tilgang til fagpersoner å rådføre seg med er viktige for alle som følger opp personer har selvmordsatferd. 

Ivaretakelse av ansatte

Det å følge opp personer som har selvmordsatferd kan innebære å måtte forholde seg til mye psykisk smerte. Det er vanlig at dette medfører reaksjoner hos hjelperen. Samhandling med andre fagpersoner, god forankring av tiltakene i oppfølgingen, god ledelse og kontinuerlige evalueringer i samarbeid med bruker/pasient underveis i forløpet, er faktorer som kan bidra til å motvirke en slik prosess.

Tjenester, der ansatte står i slike situasjoner, bør etablere rutiner som sikrer ivaretakelse av ansatte. 

Aktuelt materiell (Verktøy)

Veiledende materiell for kommuner om forebygging av selvskading og selvmord Nasjonale faglige råd

Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern Denne er til revisjon og ny retningslinje for forebygging av selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) er planlagt publisert våren 2022.

Selvmord og  selvmordsforsøk under innleggelse (læringsnotat) 

Etter selvmordet – Veileder om ivaretakelse av etterlatte ved selvmord (nasjonal veileder)

Pårørendeveileder (nasjonal veileder)

Demonstrasjonsfilm og sikkerhetsplan (NSSF)

Fakta om selvmord og selvskading - Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (uio.no)

BUP-håndboken

Legevaktsindeks

Dødsårsaksregisteret - FHI 

Tiltakspakken Forebygge selvmord

Hva er nytt?

Referanser

1. Tørmoen A. Self-Harm among Adolescents: From Identification to Tailored Treatment. Faculty of Medicine: University of Oslo; 2017.

2. Dyregrov, 2003; Groot, 2006; Pfeffer, 1997

3. Weimand, B. (2013). Sammenvevde liv - å være pårørende til personer med alvorlig psykisk lidelse: pårørendes livssituasjon og møte med psykiske helsetjenester – fra pårørendes og sykepleierens perspektiv. Utgitt i samarbeid mellom landsforbundet for pårørende med psykisk (LPP) og Erfaringskompetanse

Fant du det du lette etter?

Sidene våre er under arbeid og vi vil gjerne bli bedre. Hvordan var det å bruke siden og savnet du noe? Gi tilbakemelding under (anonymt).