Fallskader

Fall den hyppigste type ulykke som rammer eldre mennesker, og risikoen for å falle øker med alderen. Skader som følge av fall innebærer plager og redusert livskvalitet for den enkelte, og kan variere fra blåmerker til brudd- og hodeskader, og til i ytterste konsekvens dødsfall. Andre konsekvenser er engstelse for nye fall, immobilitet og økt behov for helse- og omsorgstjenester. Fall kan forebygges, men det er viktig å fange opp de som er i risiko og gi disse individuelt tilpassede fallforebyggende tiltak

Innhold

Hva er nytt?

Den tidligere tiltakspakken "Forebygging av fall i institusjoner" er videreført som Nasjonale faglige råd om fallforebygging hos eldre fra Helsedirektoratet. Kunnskapsgrunnlaget er oppdatert. Siden tiltakspakken tidligere kun omhandlet forebygging av fall i institusjon, omfatter de faglige rådene også forebygging av fall blant hjemmeboende.

Se webinar om de nye nasjonale faglige rådene

Hva vet vi?

Fall defineres som en utilsiktet hendelse som medfører at en person havner på bakken, gulvet eller et annet lavere nivå, uavhengig av årsak og om det foreligger skade som følge av fallet. Det anslås at en av tre personer over 65 år vil oppleve å falle minst en gang i året, økende til en av to blant de over 80 år.

Pasienter på sykehus har større risiko for å falle enn personer som ikke er på sykehus. Dette skyldes blant annet at nyervervede risikofaktorer, eksempelvis akutt sykdom, og ukjente omgivelser, kan øke risikoen for å falle.

Sykehjemsbeboere er skrøpelige, de fleste har kognitiv svikt/demens og nesten alle har høy risiko for å falle.

Flytting av pasienter innad i virksomheter og mellom tjenestenivåer representerer en særlig pasientsikkerhetsutfordring, hvor blant annet manglende kommunikasjon, svikt i informasjonsflyt og uklart oppfølgingsansvar er kjente risikofaktorer.

Det er beregnet at fall utgjør den nest mest kostbare tilstanden i Norge i 2019 etter demens. Dette innebefatter behandling av fallskader, og hoftebrudd er blant de mest kostnadskrevende enkeltdiagnosene for eldre pasienter i spesialisthelsetjenesten. Fall som resulterer i hoftebrudd medfører høy overdødelighet, redusert selvhjulpenhet, økt pleiebehov og etter hvert behov for sykehjemsplass for mange.

Fall hos eldre blir dessverre ofte undervurdert, både av vedkommende selv, av pårørende og av helsepersonell. Det kan være flere årsaker til dette, for eksempel at eldre ikke forteller om at de har falt, helsepersonell spør ikke om fall, fallet medførte ikke fysisk skade, både helsepersonell og den eldre selv ser på fall som en naturlig del av det å bli eldre, og at fallrelaterte skader behandles uten at årsaker eller omstendighetene rundt fallet blir undersøkt.

Det er behov for mer oppmerksomhet, kunnskap og systematikk i arbeidet med forebygging av fall.

Hva kan gjøres? 

Fall kan forebygges. Dette gir både helsemessige gevinster for den enkelte og økonomiske gevinster for samfunnet.

I tillegg til å vurdere risiko for fremtidige fall hos eldre som kommer til helse- og omsorgstjenesten på grunn av fall og fallrelaterte skader, kan helsepersonell også, i relevante situasjoner og på eksisterende arenaer, spørre eldre om de har falt.

Alle eldre, uavhengig av risiko for å falle, bør trene styrke og balanse. Dette er det enkelttiltaket som er vist å ha størst effekt for å redusere fall hos eldre hjemmeboende. De som vurderes å ha høy risiko for å falle, bør tilbys en multifaktoriell kartlegging som grunnlag for individuelle fallforebyggende tiltak. Veldig mange tiltak krever en endring i livet til den enkelte og derfor er det avgjørende å engasjere den eldre selv. Mål og tiltak bør skje i samarbeid med vedkommende – dette kan også bidra til å øke etterlevelsen.

Alle sykehjemsbeboere og eldre pasienter i sykehus bør anses for å ha høy risiko for å falle og også på institusjon bør fallforebyggende tiltak rettes mot den enkelte.

På sykehjem bør ernæringsrettede tiltak, legemiddelgjennomgang, samt fysisk aktivitet og trening inngå. På sykehus er opplæring og råd om fallforebygging det tiltaket som bør gis til alle.

Videre er det avgjørende at de som har oppgaver og ansvar innenfor fallforebygging har nødvendig kompetanse. Økt kompetanse vil også kunne gi økt oppmerksomhet og engasjement om betydningen av å identifisere eldre i risiko for å falle, betydningen av å kartlegge og å følge opp de som er i risiko.  

De store konsekvensene av fall gjør at det blir viktig å prioritere forebygging. En dreining av innsatsen i retning forebygging, og tidlig og mindre ressurskrevende innsats, vil kunne bidra til å redusere utfordringene i tjenestetilbudet fremover. For å lykkes, kreves det at fallforebyggende tiltak implementeres, etterleves, og samordnes.

Verktøy

Flytskjema som illustrerer prosessen med identifisering av risiko for fall, kartlegging og tiltak for hjemmeboende eldre

Multifaktoriell kartlegging av risikofaktorer for fall - tabell

Tiltak for forebygging av fall i institusjon

Basis (basis-fallforebygging.no) er et e-læringsprogram som skal styrke kunnskapen om fallforebyggende trening og behov for fysisk aktivitet i hverdagen blant ansatte eller personer som jobber med eldre. Det består av ulike programmer som retter seg mot ulike målgrupper. 

Tryggere hjemme – kurs i fallforebygging for hjemmehjelpere og assistenter er et kurs som gir kunnskap om fallrisiko og hvordan hjemmehjelpere og assistenter kan bidra til å hindre at fall skjer hos personer som mottar tjenester i hjemmet. Kurset er tilgjengelig for kommunalt ansatte.

Referanser 

Gjøra, L., Strand, B. H., Bergh, S., Borza, T., Brækhus, A., Engedal, K., ... Livingston, G. (2021). Current and future prevalence estimates of mild cognitive impairment, dementia, and its subtypes in a population-based sample of people 70 years and older in Norway: the HUNT study. Journal of Alzheimer's Disease, 79(3), 1213-1226.

Helsedirektoratet (2019. Nasjonal handlingsplan for pasientsikkerhet og kvalitetsforbedring 2019-2023.

Holvik, K., Ellingsen, C. L., Solbakken, S. M., Finnes, T. E., Talsnes, O., Grimnes, G., ... & Meyer, H. E. (2023). Cause-specific excess mortality after hip fracture: the Norwegian Epidemiologic Osteoporosis Studies (NOREPOS). BMC geriatrics23(1), 1-11.

Kinge, J. M., Dieleman, J. L., Karlstad, Ø., Knudsen, A. K., Klitkou, S. T., Hay, S. I., ... & Vollset, S. E. (2023). Disease-specific health spending by age, sex, and type of care in Norway: a national health registry study. BMC medicine21(1), 201.

Montero-Odasso, M., van der Velde, N., Martin, F. C., Petrovic, M., Tan, M. P., Ryg, J., ... Blain, H. (2022). World guidelines for falls prevention and management for older adults: a global initiative. Age and ageing, 51(9), afac205.

NICE (2013). Falls in older people: assessing risk and prevention United Kingdom. Hentet fra Overview | Falls in older people: assessing risk and prevention | Guidance | NICE

Olsen, R. M. ,. N. T. M. o. D. S. A. (2017). Fall og pasientsikkerhet blant eldre i kommunene. En oppsummering av kunnskap. Oslo: Senter for Omsorgsforskning. Hentet fra https://omsorgsforskning.brage.unit.no/omsorgsforskning-xmlui/bitstream/handle/11250/2452445/Fall%20og%2

Fant du det du lette etter?

Sidene våre er under arbeid og vi vil gjerne bli bedre. Hvordan var det å bruke siden og savnet du noe? Gi tilbakemelding under (anonymt).