Pakket ned belteseng og belter

Publisert 15/05/2017 Oppdatert 28/11/2019

Martin Veland sørget for at beltesengen ble tatt bort og at beltene ble pakket ned i bokser. Nylig fikk han lederprisen i pasientsikkerhet for sitt arbeid med å redusere bruken av tvangsmidler på psykiatrisk akuttmottak ved Lovisenberg Diakonale Sykehus.

Martin Veland vant nylig pasientsikkerhetsprogrammets lederpris for sitt arbeid med å redusere beltebruk i psykiatrien. (Foto: Sussanne Ward Ådlandsvik)

Martin Veland er klinikksjef ved Psykiatrisk klinikk på Lovisenberg Diakonale Sykehus. Han hadde opplevd flere ubehagelige situasjoner med bruk av belter på pasienter, hvor man burde ha sett andre løsninger.

- Jeg følte at dette også ble litt på autopilot. Innen vedtaket var gjort, var pasienten ofte ferdig og hadde egentlig roet seg. Ofte tok det også tid før beltene ble løsnet igjen, på grunn av vaktskifte eller annet, forteller han.

Hans tanke var at når et verktøy er lett tilgjengelig, blir det også lettere å bruke det enn når det ikke er det.

Reduserte med over 80 prosent

På et seminar hadde han og de ansatte en god diskusjon om å redusere bruken av tvang. Og innsatsen ga flotte resultater: akuttmottaket klarte å redusere bruken av tvangsmidler med over 80 prosent – og de har klart å holde resultatet over tid. Som leder har Veland både måttet stå i litt motstand i starten, motivere, stille krav og etterspørre resultater – og ikke minst ta litt risiko.

Dette skaffet ham nylig lederprisen i pasientsikkerhet som ble delt ut av helse- og omsorgsminister Bent Høie på vegne av pasientsikkerhetsprogrammet.

Tok bort beltesengen

Veland startet sitt forbedringsarbeid med å se på hva forskere mente skulle til for å redusere tvang. Som ansvarlig for prosjektet sørget han for at beltesengen ble tatt bort og at beltene ble pakket ned i bokser. Men ikke alle ansatte var komfortable i starten.

- Noen ble engstelige, de så på sengen som en trygghet om det skulle bli for farlig. Det var også en bekymring i forhold til om strukturen i posten skulle bli for utflytende. Vi pratet mye om hvordan vi skulle forebygge at det ble for farlig, sier prisvinneren.

Intervjuet om vold

Beltene kunne monteres uten at sengen var ferdig montert. Ved fastholding av pasienter ble han og de ansatte enige om å snakke med pasienten i minst 20 minutter før de kunne fatte vedtak om mekaniske tvangsmidler. Det viste seg at de ofte fant andre løsninger innen de 20 minuttene var gått.

De innførte et intervju som de utførte med pasienter som kunne tenkes å utagere. Dette gjorde de tidlig etter innkomst. Det skaffet dem både informasjon om hvilke situasjoner som kunne trigge pasienten, det ga forutsigbarhet for pasienten og gjorde også pasienten bevisst på egen adferd.

- Vi snakket med pasientene om hvilke situasjoner som kunne oppstå, for eksempel om oppholdet ble forlenget eller om de ble tvunget til å ta medisiner de ikke ønsket. Vi ga pasienten bekreftelse på at ting kunne oppleves vanskelig for ham eller henne og viste at vi tok det på alvor, sier Veland.

Bare det å bekrefte negative følelser så ut til å redusere motstanden hos pasientene.

- Prosjektet gav umiddelbar effekt, det ble færre situasjoner hvor vi før ville brukt tvangsmidler. Vi sørget for å skryte av resultatene, og da så vi at de ansatte kom enda mer på banen. Det er ikke pasientene som har endret seg, det er vi ansatte, forteller han.

Tok en risiko

Veland tok en risiko som leder da han innførte tiltakene og tok vekk beltesengen.

- Noen sa at disse tiltakene ikke var faglig forsvarlige og at det var å gamble med sikkerheten. Jeg kunne jo som leder stått i den situasjonen at en pasient gjorde alvorlig skade på noen. Om det hadde skjedd, hadde jeg nok ikke fått denne prisen, da det kan hende at dette ville ført til at vi avsluttet prosjektet. Men jeg tenkte at mindre fysiske konfrontasjoner mellom personal og pasienter også vil gi mindre antall skader, forteller klinikksjefen.

Veland sørget for beredskap i tilfelle det skulle skje noe. Hans lederfilosofi var at det var vel verdt å prøve tiltakene, og skulle det ikke gå som de håpet, skulle de bare avslutte det.

Etterspør resultater

Lederen har etterspurt resultater underveis, gjort endringer når det har trengs og hatt en kalender hvor de laget grønne og røde ringer etter om de hadde brukt tvang den dagen eller ei.

Sammen med teamet laget prisvinneren også en ny rutine som skulle følge opp de ansatte etter en beltelegging. Når de hadde hatt en tvangsepisode, ble episoden gjennomgått for å se om det var noe de kunne gjort annerledes. Åpenhet og læring var viktig i dette.

Faste strukturer

Da resultatene kom, måtte klinikksjefen samtidig tenke hvordan han skulle få den nye måten å gjøre ting på til å bli langsiktig og ikke personavhengig. Avdelingen satte opp faste strukturer og rutiner rundt for eksempel intervjuet om erfaringer med vold etter innkomst.

- Vi jobbet også med endringer i husreglene, så ikke de skulle fremme konflikt. Vi vurderte hvor viktig hver regel egentlig var. Pasienter som slet med å sove, kunne for eksempel sovne på sofaen i fellesrommet. Vi endret reglene, så det var greit å sove der. For noen var det viktig å kunne ta en røyk på natta. Da la vi til rette for det, sier han.

Krevende innsats

De ansatte har vært fornøyd med resultatene, selv om de ikke kommer av seg selv.

- Det er mer krevende å jobbe slik, å stå i samhandling med en sint person. Jeg må skryte av mine ansatte, som har stått i dette, vært gode og lojale. Det de har gjort, er ekstraordinært, sier prisvinneren.